Hei! Jeg er Julie :-)Skriv i gjesteboka
- Jeg tror jeg trygt kan påstå at jeg er langt over gjennomsnittet opptatt av hunder. Har vært det så lenge jeg kan huske tilbake. Noen av de første minnene jeg har fra livet mitt er knyttet til hunder. Alt var spennende. Små hunder, store hunder, rasehunder og blandingshunder. Jeg husker at jeg som lita tuslet til naboen med pølse til deres hund. Jeg husker min glede over å få egen hund da jeg var rundt 13 år gammel. Jeg husker hvor trist det var da hun døde. Jeg husker andre nabohunder, venners hunder og venners venners hunder.
- Min rase nå er whippet. Jeg har en flott tispe som heter Siprex Zira, til hverdags Fryd. Hun har nå nettopp fått valper.
Jeg jobber også med psykiatri. Jeg gjør mye forskjellig innen psykiatrien. Er akkurat ferdig med en periode med akuttpsykiatrisk jobbing. Nå ligger det mer vekt på mitt firma midt i Askimn sentrun der jeg tar imot til samtaler og gjør enkelte utredninger. Jobber også en del som innleid konsulent.
Jeg er også kunstner. Tegner, maler og fotograferer. Min siste utstilling var for ca et år siden. (fotografier og malerier) Jeg har veldig lyst til å lage en utstilling med dyrebilder. Og den kommer en gang. Vet bare ikke akkurat når.
Til slutt vil jeg si at en del av det jeg skriver her er preget av min egen omgang med rasen. Derfor er det mine egne hunder og samværet med dem som har lært meg det meste. Derfor kan det være enkelte ting som er individbestemt, ikke rasebestemt. Uansett er det jo også fascinerende å tenke på at 60-70 % av hundens adferd er bestemt av hvordan hunden har det, ikke av materialet den bærer med seg. Dette påstår iallefall mange. Jeg skal ikke mene så mye om det kan være riktig at tallet er så høyt, men jeg er helt sikker på at om min kunnskap økes preger det hundene.
Er hunder eller mennesker mest givende å være sammen med?
Når man i det hele tatt tenker seg muligheten av å stille et slikt spørsmål, har vel en del allerede begynt å riste på hodet. Iallefall "det indre hodet". :-) Jeg må likevel innrømme at jeg i perioder av livet har foretrukket selskap av hunder frem for av mennesker. JEg mener ikke at det er et optimalt liv når man gjør det, men enkelte menneker vil nok kjenne seg igjen i at det er mye enklere å få skrevet den dumme rapporten som skulle vært gjort i forrige uke om man kan gjemme føttene under magen på en hund. Eller turene man skal gå er jo umulig å gjennomføre uten hundeselskap.Om håret står rett til værs, øynene nesten ikke har åpna seg fordi det er for kort tid siden man har våkna, klærne er på halv tolv og man egentlig er ganske sur............skygger kanskje de fleste på to bein unna, men hunden bryr seg ikke så mye om noe av dette. Det er også svært rørende å se hvilken effekt en hund kan ha på en dement gammel kvinne/mann eller en psykiatrisk pasient. Det er veldig trist at det ikke er flere terapihunder i arbeid rundt på sykehjem, psykiatriske institusjoner og palliative enheter. Tror en hund kan nå inn der ord fra mennesker ikke har noen virkning.
En drøm for fremtiden er å finne mer ut av terapihunder og i hvilken utstrekning de finnes aktive innen helsevesenet i Norge.
Julie Erlandsen
